Saturday, September 28, 2013

Gul orka í Steinprenti - Gul energi i Steinprent


Í gjár klokkan 16 læt upp ein gul framsýning í Steinprenti. Eg helt eina stutta røðu um gula orku og um at taka støði í listini. Eg greiddi frá um steinprentið "maanens duuer" (2000) hjá Anker Mortensen, sum av fyrstan tíð gav mær hugskotið at gera eina gula framsýning og um myndirnar hjá Jonas Hvid Søndergaard, sum mintu meg aftur á gula hugskotið. Eg lýsti onkrar av myndunum á framsýningini, og kom inn á fínu yrkingina hjá Róa Patursson "Skærur vindur" og kórverkið hjá Sunleif Rasmussen, har hann tulkar yrkingina og haðani hugleiddi eg um gulan tónleik og synestetisk fyribrigdi. Eg havi gloymt røðuna á einari aðrari teldu enn heimatelduni, so fyribils seti eg inn tíðindaskrivið saman við nøkrum myndum frá í gjár. Takk til tey, sum vóru á fernisering. Framsýningin varir til 27.oktober. 

Hon er uppkallað eftir einari vakrari árstíðaryrking hjá Róa Patursson, sum stendur í yrkingarsavninum Líkasum: Ljósið blaðar í teimum heystligu bløðunum/ Vindurin er skærur og gulnar í tínum hári./ Nú heilsa vit farvæl frá hvør sínum bera teigi./ Uttan at geva okkum til kennar. Sorgblíða, konsentreraða og fragmentariska yrkingin hjá Róa Patursson gløðir av skærum gulum litum eins og framsýningin, sum er á tremur í gulum myndum. Hetta eru bæði nýggj og gomul steinprent hjá seytjan føroyskum og útlendskum listafólkum. Summar myndir eru gular og aðrar eru fleirlittar, men við einum gulum høvuðstóna. Framsýningin snýr seg um gult, ið  sum kunnugt er ljóssterkasti liturin av grundlitunum. Sambært Wassili Kandinsky hevur ein gulur rundingur lyndi til at ota seg frá miðjuni út móti áskoðaranum, meðan ein bláur rundingur myndar eina mótsetta konsentriska rørslu, sum flytir seg undan áskoðaranum. Gult er sambært hesari hugsjónini útvendur litur, sum dregur áskoðarin inn í myndina, men gult kann sanniliga eisini styggja. Tað valdast hvussu guli liturin er blandaður. Gult hevur eina ørgrynnu av úttrykksmøguleikum og inniheldur sín egna mótsetning, guli liturin kann tykjast ljósfylltur og lívgevandi, men kann eisini sýnast eitrandi og sjúkur. Keisaraguli liturin kann tykjast stórbærur sum bakgrund í náttúruvisiónum hjá Tróndi Patursson, meðan skríggjandi gula, polyesterglitrandi fótbóltsblusin hjá tí hyldliga, væl nøgda øldrekkandi fótbóltsfjepparanum hjá Peter Carlsen ikki sýnist serliga stórbær. Besnissaðar, men eisini elskuligar eru tær barnsligu verurnar hjá Kathrine Ærtebjerg og Onnu Seppalä, meðan abstraktiónirnar hjá Anker Mortensen eru poetiskar eins og skærur vindur og tað eru hugsaðu blómurnar hjá Fríðu Matras Brekku eisini, meðan gula myndin hjá Rannvá Kunoy liggur á markinum millum innihald og popp, millum figuratión og einki. Tað kann diskuterast hvussu gul hennara myndarøð "Litirnir hinumegin" er, men ein bleikur gulur litfarri tykist tó savnandi í hesum hugtakandi, stillu og flótandi kompositiónunum. Rundleittu formarnir í myndunum hjá Hansinu Iversen bylgja aftur og fram móti áskoðaranum, sum fær hug at søkka inn í tær og gerast eitt við gulu formunum. Gulu súkklistarnir hjá Tóroddi Poulsen eru bæði vakrir og stuttligir og tað er ferð á teirra rundferð á pappírinum. Tað sama er galdandi fyri fleiri av mynstrunum hjá Bjarne Werner Sørensen, ið eru organisk og samanhangandi sum eru tey partar av eini størri heild, kanska einum tónleikaverki. Í øllum førum eru rútmurnar altíð til staðar í myndunum hjá Bárði Jákupsson, eisini í teimum smáu prentunum við teirri lívgevandi gulu sólini, sum heilt víst skínur á ástardansin hjá teimum báðum fjallaverunum í fabulerandi lívsglaðu myndini hjá Bjørn Nørgaard. Heystið man vera yndisárstíðin hjá lista- og veiðimanninum Svend-Allan Sørensen í Føroyum, tí tá ber til at fáa fatur av røstum kjøti. Heitið á framsýningini hjá honum á Museum Jorn Country & Koncept sigur í grundini nógv um hansara kulu list, sum vit hava funnið okkurt gult avbrigdi av. Og er tað nakar, sum kennir glitrandi ljósið, sum blaðar í teimum heystligu bløðunum, so er tað Zacharias Heinesen, ið hevur tvær landslagsmyndir við á framsýningini, eina gula støðumynd og so lidna prentið. JohnKørner hevur teknað føroysk siðbundin at kalla postkortkend myndevni á cadmiumgula bakgrund og hetta gevur myndunum ein stuttligan og óhátíðarligan dám, ið spælir saman við fatanini, áskoðarin longu hevur av tí, sum avmyndað er. Saman við tí einfaldaða, flata úttrykkinum og teimum reyðu blettunum og slettinum, brýtur guli liturin alla naturalistiska illusión í myndunum. Prentini hjá Jonas Hvid Søndergaard eru frá í ár, og eru dømi um, at gult sanniliga eisini er ein andaligur litur. Á gulari grund hevur listamaðurin teknað ymisk spirituel symbol og geometriskar figuratiónir, men uttan at hesar á nakran hátt sýnast dogmatiskar ella trúboðandi. Heldur tykjast myndirnar andaliga opnar og lívsjáttandi. Gula kvøldmáltíðin hjá Torbirni Olsen er ein av litografisku variatiónunum, sum hann gjørdi av nøkrum altartalvumyndevnum. Torbjørn arbeiðir í skrivandi stund í Steinprenti. Hann er litmeistarin og ræðist ikki primerar litir, sum sanniliga eisini síggjast í teimum nýggju prentunum hjá honum, m.a. í einum lítlari hugnaligari mynd av Bringsnagøtu. Tað er nýggjasta myndin á framsýningini og hon var serstakliga væl dámd á ferniseringini. 



Gul energi i Steinprent

Lyset blader i de høstlige blade
vinden er ren og gulner i dit hår
nu hilser vi farvel fra hver sin høstede lod
uden at give os til kende

Indgangsverset til Steinprents gule efterårsudstilling i Steinprent stammer fra et årstidsdigt af Rói Patursson, som med udgangspunkt i efteråret belyser livets absurditet sådan som det tager sig ud i slagskyggen af dødens trættende nødvendighed. Melankolien rammer vores grundlæggende ensomhed i tilværelsen, der kun giver mening glimtvis i sanselige, kærlighedsfyldte øjeblikke. Selv om Rói Paturssons digtfragment gløder af rene, gule farver, er tonen stærkt melankolsk og mørkeblå. Udstillingen indeholder nye og ældre litografier af 18 nordiske billedkunstnere, som enten er gule, eller som kuratoren påstår, er drevet af en gul energi, selv om de i virkeligheden kan være nok så flerfarvede. Gult er som bekendt den lysstærkeste af grundfarverne. Ifølge den russiske kunstner Wassili Kandinsky vil en gul cirkel automatisk bevæge sig ud fra centrum mod beskueren, mens en blå cirkel går den anden vej i en koncentrisk bevægelse, der flytter sig fra beskueren. Gult er ifølge denne opfattelse en udadvendt farve, der inddrager beskueren i billedrummet, men gult kan jo også i den grad virke frastødende. Det kommer an på hvordan den gule farve er blandet. Gult kan forekomme lysende og livgivende, men kan også virke giftig og syg. Mens John Kørners cadmiumgule litografier på én gang synes humoristiske og skønne i skildringen af de ærkefærøske mennesketyper og naturscenarier, er der noget udpræget spirituelt over Jonas Hvid Søndergaards kalejdoskopiske citrongule abstraktioner, men det er en storslået åndelighed, der gavmildt inddrager beskueren. Kejsergul og prægtig er farven, når vi oplever den som baggrund for Tróndur Paturssons abstrakte naturvisioner, imens der ved gud ikke er noget storslået over Peter Carlsens fedladne fodboldentusiast i den skriggule polyesterknitrende fodboldbluse. Således spænder den gule udstilling over ironi og oprigtighed, over højtidelighed og humor i figurative og nonfigurative billeder af atten fremragende nordiske samtidskunstnere:

Tróndur Patursson, Peter Carlsen, Kathrine Ærtebjerg, Anna Seppalä, Anker Mortensen, Daniel Milan, Fríða Matras Brekku, Rannvá Kunoy, Hansina Iversen, Tóroddur Poulsen, Bjarne Werner Sørensen, Bárður Jákupsson, Bjørn Nørgaard, Svend-Allan Sørensen, Zacharias Heinesen, John Kørner, Jonas Hvid Søndergaard og Torbjørn Olsen. Kurator: Kinna Poulsen. 


Prent hjá Jonas Hvid Søndergaard og øðrum



Vit práta


Mitt í rúminum er ein ørgynna av pappíri


Gunnar Nolsøe spurdi meg ymiskt til sendingina In Mente




(KP)