Hugborna aldan
Tá eg fyri skjótt fleiri árum síðani hevði mín fyrsta tíma í Hoydølum sum lærari í donskum, var ikki sørt av fjálturi á mær. Eg hevði ikki tikið námsfrøðiliga partin av útbúgvingini og stúrdi fyri at standa framman fyri øllum næmingunum og kanska ikki vita mær nakað svar uppá allir teirra spurningar. Av tí, at eg kendi føroysktlæraran hjá flokkinum visti eg, at næmingarnir í hesum flokki vóru sera skilagóðir og fittir og avgjørdi tessvegna at byrja við eini einastandandi góðari, men ikki heilt lættari yrking, sum danski yrkjarin Jens Peter Jacobsen, vanliga nevndur I.P. Jacobsen (1847-1885)byrjaði at skriva fyri 140 árum síðani fimtan ár áðrenn hann doyði av tuberklasjúkuni.
Ikki var tað nógv, næmingarnir søgdu hesar fyrstu tímarnar, meðan lærarin í sjálvdrátti østi seg upp í skúm yvir Arabesk, hesa skelkandi góðu yrkingina og eg havi síðan fingið at vita frá einum høviskum ungum manni, ið taldist millum mínar fyrstu næmingar, at tað var ein blandað uppliving ta ferðina, tá nýggja lærarinnan byrjaði undirvísingina við fýrisliga at skriva á talvuna spurningin TOG BØLGEN LAND? Og eg greinaði og greinaði og tulkaði og skrivaði og bankaði við kritinum á talvuna, so at oyru umframt muður og nøs vóru um at detta av næmingunum Allíkavæl, helt tann høviski fyrrverandi næmingur mín uggandi fyri, var tað sera inspirerandi at uppliva tílíkan eldhuga í sambandi við yrkingagreining.
Arabesk. Til en Haandtegning af Michel Angelo er ein av mínum yndisyrkingum, sum ikki verður minni áhugaverd av, at hon er skrivað av einum skaldi, sum óvanliga tíðliga dugdi at skilja í millum náttúruvísundaliga og samfelagsliga naturalismu og lyriska symbolismu ella modernismu. Hann er slóðbrótari innan bæði hesi sera ymisku rákini. J.P.Jacobsen var Brandes´sa maður og fleiri av hansara stuttsøgum og skaldsøgum eru høvuðsverk í tí nýbroti, sum Brandes orkestreraði við fyrilestrum og útgávum sínum "Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur" har hann proklameraði, at bókmentir skulu seta spurningar og leggja upp til kjak heldur enn at durva í romantiskari, innfjarari estetisismu. J.P.Jacobsen týddi longu í 1872 kollveltandi útgávu Darwins On the origin of the Species (1859) - Om arternes oprindelse. Menningarlæraran er ein grundtanki í fleiri verkum hjá J.P.Jacobsen, m.a. í høvuðsverkinum Fru Marie Grubbe. Skaldsøguna skrivaði hann við støði í óvanligu lagnuni hjá aðalsfrúnni Marie Grubbe, sum livdi í 17.øld og sum var gift tríggjar ferðir, fyrst við Ulrik Frederik Gyldenløve, ið var sonur Fríðrik III og sum at enda giftist Søren Sørensen, ið arbeiddi innan landbrúk.
Samstundis sum J.P.Jacobsen á ymsan hátt gerst talsmaður fyri ta pragmatisku náttúruvísundina, fæst hann við yrkingar, sum tykjast beint í móti teimum hugsanum, sum Brandes m.a. kemur við. Yrkingarnar eru sum heild gátuførar, torskildar, innfjarar, estetiskar, men kortini eru tær avgjørt ikki afturlítandi romantiskar. Heldur vera tær hildnar at hava verið til íblástur hjá yngri yrkjarum og tað vil t.d. siga, at J.P.Jacobsen hevur verið ein undanmaður hjá symbolismuni, sum tók seg upp í 1890´unum. Í dag eru hesar yrkingar víða viðurkendar sum modernistisk meistaraverk.
Arabesk til eina tekning hjá Michelangelo er ein yrking, sum í stuttum snýr seg um hugleiðingar um tað, sum er farandi og varandi, um stokkuta lívið og ævigu listina. Retoriski byrjanarspurningurin tekur støði í eini náttúruligari, fysiskari sannroynd um alduna í hennara støðugu rørslu. Men í staðin fyri sum vant at venda út aftur í havið, fer henda aldan á flog. Umbroytingin verður lýst á fantastiskan hátt; í glitrandi sjóroki verður aldan fyrst til ein gangara, síðan til ein svana, ið flýgur í sólarljósinum. Í øllum rokanum hóma vit nú sjálvan Pegasus hevja seg uppfrá. Nú skal lesarin sjálvur sleppa at uppliva hesa yrking uttan nakran darrandi lærarapeikifingur, men leggið til merkis, at maðurin veit nógv um blómur og at tær, ið verða nevndar eru serstakliga angandi blómur.
Yrkingin er ómetaliga sterk innihaldsliga, formliga og visuelt. Arabeskskapið stavar frá listini og arkitekturinum, har tað verður nýtt um eitt yndisligt ornament, ið er átøkt einum buktandi flættiverki. Tað er áhugavert, at myndlistin yvirhøvur tykist at hava havt sera stóran týdning fyri J.P.Jacobsen, sum ikki bara skrivaði sonevndar arabeskir, men sum eisini hevur "portrett", "landslagsmálarí", "sjangrumyndir" og "skitsur" á skránni í ritverki sínum. Um tað er av tilvild veit eg ikki, men tað vísir seg, at fleiri av mínum yndislistaverkum onkursvegna eru merkt av synestetiskum fyribrigdum. Tey kunnu vera visuel og poetisk í senn og koma eisini ofta frá multilistafólkum, ið bæði duga at úttrykkja seg skrivliga og myndaliga. Komandi tíðina fara vit at viðgera nøkur sera ymisk verk undir felagsheitinum Markleys list.
(KP)
Arabesk. Til en Haandtegning af Michel Angelo.
Kvindeprofil med sænkede Blikke i Gangen mellem Pitti og Ufficierne
Tog Bølgen Land?
Tog den Land og sived langsomt,
Rallende med Grusets Perler,
Atter ud i Bølgers Verden?
Nej! den stejled som en Ganger,
Løfted højt sin vaade Bringe;
Gjennem Manken gnistred' Skummet
Snehvidt som en Svanes Ryg.
Straalestøv og Regnbu'taage
Sitred op igjennem Luften:
Ham den kasted',
Ham den skifted',
Fløj paa brede Svanevinger
Gjennem Solens hvide Lys.
Jeg kjender din Flugt, du flyvende Bølge;
Men den gyldne Dag vil segne,
Vil, svøbt i Nattens dunkle Kappe,
Lægge sig træt til Hvile,
Og Duggen vil glimte i hans Aande,
Blomsterne lukke sig om hans leje,
Før du naa'r dit Maal.
— Og har du naa't det gyldne Gitter
Og stryger tyst paa spredte Vinger
Henover Havens brede Gange,
Henover Laurers og Myrthers Vover,
Over Magnoliens dunkle Krone,
Fulgt af dens lyse, roligt blinkende,
Fulgt af dens stirrende Blomsterøjne,
Nedover hemmeligt-hviskende Iris,
Baaret og dysset i graadmilde Drømme
Af Geraniernes Duft,
Af Tuberosers og Jasminers tungtaandende Duft
Baaret mod den hvide Villa
Med de maanelyse Ruder,
Med dens Vagt af høje, dunkle,
Høje, trolige Cypresser,
Da forgaar du i Anelsers Angst,
Brændes op af din skjælvende Længsel,
Glider frem som en Luftning fra Havet,
Og du dør mellem Vinrankens Løv,
Vinrankens susende Løv,
Paa Balkonens Marmortærskel,
Mens Balkongardinets kolde Silke
Langsomt vugger sig i tunge Folder,
Og de gyldne Drueklaser
Fra de angstfuldt-vredne Ranker
Fældes ned i Havens Græs.
Glødende Nat!
Langsomt brænder du henover Jorden;
Drømmenes sælsomt skiftende Røg
Flakker og hvirvles afsted i det Spor,
Glødende Nat!
— Viljer er Voks i din bløde Haand,
Og Troskab Siv kun for din Aandes Pust!
Og hvad er Klogskab lænet mod din Barm?
Og hvad er Uskyld daaret af dit Blik,
Det intet ser, men suger vildt
Til Stormflod Aarens røde Strøm,
Som Maanen suger Havets kolde Vande?
— Glødende Nat!
Vældige, blinde Mænade!
Frem gjennem Mulmet blinker og skummer
Sælsomme Bølger af sælsom Lyd:
Bægeres Klang,
Staalets hurtige, syngende Klang,
Blodets Dryppen og Blødendes Rallen
Og tykmælt Vanvids Brølen blandet
Med purpurrøde Attraas hæse Skrig ...
— Men Sukket, glødende Nat?
Sukket, der svulmer og dør,
Dør for at fødes paany,
Sukket, du glødende Nat!
Se, Gardinets Silkevover skilles,
Og en Kvinde høj og herlig
Tegner mørk sig mod den mørke Luft.
— Hellige Sorg i dit Blik,
Sorg, der ej kan hjælpes,
Haabløs Sorg,
Brændende, tvivlende Sorg.
— Nætter og Dage summer over Jorden,
Aarstider skifte som Farver paa Kind,
Slægter paa Slægt i lange, mørke Bølger
Rulle over Jord,
Rulle og forgaa,
Medens langsomt Tiden dør.
Hvorfor Livet?
Hvorfor Døden?
Hvorfor leve, naar vi dog skal dø?
Hvorfor kæmpe, naar vi veed, at Sværdet
Dog skal vristes af vor Haand en Gang?
Hvortil disse Baal af Kval og Smerte:
Tusind Timers Liv i langsom Liden,
Langsom Løben ud i Dødens Liden
Er det din tanke, høje Kvinde?
Tavs og rolig staar hun paa Balkonen,
Har ej Ord, ej Suk, ej Klage,
Tegner mørk sig mod den mørke Luft
Som et Sværd igjennem Nattens Hjærte.
(1874)
