Í
kjalarvørrinum á teimum smørtu og dýru "branding"-serfrøðingunum, sum
í áravís hava givið okkum føroyingum góð ráð um alt møguligt, sum vit kanska
kundu hugsað okkum til sjálvi, høvdu vit nóg stóra sjálvsvirðing til at lurta
eftir okkum sjálvum, er ferðafólkaøkið nú raðfest rættiliga frammarlaga. Hetta
er helst gjørt við vónum um fíggjarliga framtíðarvinningin, sum turisman fer at
kasta av sær. Listin verður harafturímóti niðurraðfest - Mentanargrunnurin verður skerdur tjúgu prosent, hetta fer í serligan mun at ganga út yvir samtíðarlistina.
Hugsanin tykist vera, at eingin business er í list og mentan, og so verður minni
hugsað um, at tað kanska júst er listin og mentanin, ið mest av øllum eyðmerkja
okkara samleika, ella sum í øllum førum er tað, sum ger okkum áhugaverd. Sambært summum donskum blaðgreinum um føroyingar, er hesin samleiki rættiliga einfaldur. Vit eru
upprunalig, grindadrepandi náttúrumenniskju, sum liva av og við okkara náttúru og soleiðis er
tað. Eg havi vænt meg við við ta postkolonialu donsku ímyndina av
føroyingum, men havi ongantíð kent meg aftur í henni. Havi altíð hildið hana verið avoldaða, men óansæð er hon støðug og ómetaliga
ring at sleppa av við. Sjálvt tey skilabestu donsku fjølmiðlafólkini hava eftir
øllum at døma ilt við at lýsa føroyska list uttan at onkur folkloristisk eygleiðing verður løgd aftrat. Stór grein var í bókaískoytinum í Politiken í síðstu viku við samrøðu við
Jóanes Nielsen, har hann sást avmyndaður í føroyskum fjøllum og prátið snúði seg
m.a. um pátrúgv: "I de mørke fjelde tror man på hvad som helst" helt rithøvundurin. Eitt
er, at bókin hjá Jóanesi Nielsen "Brahmadellerne" í ein vissan mun
snýr seg um pátrúgv í gomlum, óupplýstum døgum, men nútíðarføroyingar líða neyvan av pátrúgv. Sjálv kenni eg als ikki til tað. Skal viðganga, at eg øgiliga sjáldan spaseri í myrkum fjøllum, eri meira til taxakoyring í býnum, men fari eg hendinga ferð í hagan, havi eg lødda smartphone við, og termokannu við kaffi og sjokulátu. Skerpikjøt smakkar væl, men cadbury er lættari atkomiligt.
"Vit eru føroyingar, vit eta skerpikjøt.." helt Regin Dahl speiskliga fyri í yrking fyri nógvum árum síðani og einfalda ímyndin av føroyingum er eyðvitað viðgjørt av fleiri. Eg
havi sjálv nevnt vandamálið við einfaldaðu ímyndini av føroyingum í ymsum tekstum, eg havi skrivað um føroyska list. Sjálvandi er tað ikki so einfalt tað heila, og kritikkurin skal heldur ikki misskiljast, tí sjálvandi eru vit fegin um stóra danska áhugan fyri føroyskari list. Seinnu árini eru alsamt fleiri føroyskir akademikarar farnir
at gera ilt av sær viðvíkjandi teirri foreinklandi viðferðini av føroyskum samleika, og hetta vaksandi tilvitið er somuleiðis positiv.
Inger skrivaði herfyri eina áhugaverda grein, ið nart sama evnið og Kim
Simonsen hevur skrivað eina ph.d ritgerð, ið m.a. snýr seg um røturnar til hesa
eksotismuna. Ritgerðin er góðkend til verju 10.des. Kim skrivaði eina
viðmerking til ein fotoblogg við myndum hjá Daniel Hjorth í Information, sum snýr seg um sama evnið. Vit hava fingið loyvi at seta viðmerkingina inn her:
Serien
er billedmæssigt et friskt pust i forhold til den evige romantiske
postkortæstetik som færinger er vant igennem mere end 100 år. Billedmæssigt ser
vi derfor alt for meget en romantiserede eksotisme med grindedrab, søpapegøjer
og får, der præger billedet af Færøerne både på Færøerne og udenfor. Dette
billede er dog (selv om det ser uskyldigt ud) mere skadeligt for færinger på
længere sigt, da de herved bliver konstruerede som evigt folkedansende
eksotiske naturmennesker, der lever i en vikingetidslomme, dvs. at de er ikke
kun provinsielle og tilbagestående, men at de lever i fortiden i forhold til
centrets måde at konstruere andre på og sig selv. Det vil sige at den
hegemoniske diskurs er konstrueret i forhold til fx hvem er civiliseret, hip og
trendy modsat det at være passé, overvintret og oldnordisk gammeldags. Og her
har jeg lyst til at sige at Færøerne er ikke et romantisk fuglereservat eller
et folkedanser klippeland, men et lille spændende, moderne, hipt og smart land
med alt hvad der kan trækkes frem af hipsterkultur, kunst og rockmusik m.m.
Fotografen har foretaget et valg af en bestemt æstetik, der har en forkærlighed for en tågemættet tristesse, som jeg finder yderst interessant. Der er også et strejf af smerte i billederne, en tomhed i den færøske regn og tåge sammen med en udsathed som ofte findes i udkantsområder. En stille desperation som jeg godt kan relatere til, da jeg forlod Færøerne for 20 år siden og er aldrig vendt tilbage. Jeg var også engang en fisker med digterdrømme og drømmene er blevet til virkelighed.
Færinger er dog ret småsarte og nærtagende, således at de i fuld alvor diskuterer (på Facebook) om dette er legitimt? Er dette en god/mindre god repræsentation af unge på Færøerne? Det kan være svært at forstå for ikke færinger, men færinger er ømskindede overfor udlændinges billede af dem og reagerer både instinktivt og ofte ret primitivt over for mindre flatterende billeder af Færøerne. Dette kan nok forklares ved at man er vant til en æstetik fra det 19. årh. med rødder tilbage til det 18. årh. og tidligere hhv. idyllen, pastoralen, pittoresken og det natursublime. Der er bare ikke sket en fotomæssig opdatering af billedet og heller ikke af fotografiet på Færøerne, da man andre steder ikke reproducerer disse stiler, omvendt har de været betragtede som kitsch det meste af det 20. årh. ligesom malere og fotografer ikke har ledt efter en biedermeieragtig skønhed (som i det skønne).
(KP)
