Í dag fyllir hesin trýss ár. Hann er ikki listamaður, men er allíkavæl ein av týdningarmestu persónunum innan føroyska samtíðarlist. Tað er Jan Andersson, litografur, sum á myndini stillar upp sum model til nýggjastu altartalvumyndina hjá Torbirni Olsen (hetta er ein brotmynd av altartalvuni). Jan Andersson varð útlærdur litografur hjá I.C.Sørensen og stovnaði upprunaliga Grafiska Verkstaðin í Hjørring, tá I.C.Sørensen flutti til Århus. Sum menniskja er Jan Andersson sannur sangvinikari, hann er skemtiligur og lívsglaður maður, honum dámar alt tað góða í lívinum, tónleikin ikki minst og hansara góða lag smittar umhvørvið við góðari orku. Hann er ómetaliga dugnaligur og væl dámdur litografur, og tessvegna verður hann í heilum biðin um at halda skeið uttanlands. Vit eru í grundini heppin, at hann valdi at búseta seg her í Føroyum, tí hetta hevur ført við sær ein streym av dugnaligum listafólkum higar og tað hevur aftur havt mong positiv ringárin við sær. Síðan Grafiski Verkstaður Føroya, sum í dag eitur Steinprent, varð stovnaður fyri fimtan árum síðani, hevur føroysk list upplivað stóra framgongd. Fyri mong føroysk listafólk hava Jan Andersson og Fríða Matras Brekku havt alstóran týdning, á verkstaðnum hjá teimum eru nøkur av týdningarmestu høvuðsverkunum innan føroyska myndlist gjørd, men verkstaðurin hevur av sonnum eisini týdning í einum nógv størri perspektivi. Hetta kemst av einum ósvitaligum ansi fyri góðsku og einari brennandi dedikatión, sum er heilt einastandandi og sum ber av øllum. Hansara optismisma skapar møguleikar har sum onnur mest síggja forðingar. Hann er víðagitin fyri sín tøkniliga kunnleika og vitan um steinprentstøknið, sum ger hann føran fyri at gera hugskotini hjá listafólkunum til veruleika. Tá hann samstundis er sjáldsama hjartagóður, sosialur, arbeiðssamur og ómetaliga opin persónur, ja so gerast úrslitini oftast ómetaliga góð. Hesum vita listafólkini av og tí er bíðirøðin at kalla endaleys av listafólkum úr norðurlondum og aðrastaðni við, sum vilja sleppa at arbeiða í Steinprenti.
Í einum bóklingi, sum fyri tíggju árum síðani varð framleiddur í sambandi við framsýningina Tryk á Norðurbryggjuni, skrivaði listamaðurin Bjørn Nørgaard um Steinprent: "Et værksted har en ånd, en sjæl, eller rettere en besjæling af de ting, der udføres i værkstedet. Først de personer, der er værkstedet: Jan og Fríða og den modtagelse, man får som kunstner og gæst. Man starter som fremmed og langsomt lukkes man ind i samarbejdets fintmaskede net af muligheder, ideer, tanker, samtaler og dette og hint. Der kommer besøgende, få kender man, andre møder man første gang, så næste gang og næste gang. Værkstedet bliver et samlingspunkt, hvor mennesker mødes; det er ikke blot en praktisk foranstaltning, hvor vi hurtigt og billigt skal fremstille så megen kunst som muligt...". - Tað er so øgiliga nógv annað, sum eg kundi funnið uppá at skriva um tann risastóra munin, sum Jan Andersson ger fyri okkara samfelag, men eg haldi, at lýsingin hjá Nørgaard er stuttlig at taka fram sum eitt dømi um hvussu Jan alla tíðina er í fullsving, tí í skrivandi stund verða fyrireikingar gjørdar í sambandi við eina nýggja framsýning hjá Steinprenti á Norðurbryggjuni, sum letur upp 8.mai og samstundis fyrireika tey eitt nýtt stórt grafiskt verk hjá Bjørn Nørgaard, sum eftir øllum at døma setur øðrvísi krøv til steinprentaran á Skálatrøð. Um hann fer at lúka hesi óvanligu krøvini veit eg ikki, men eg eri vís í, at tað fer at koma okkurt nýtt, okkurt listarliga áhugavert burturúr. Vit ynskja Jan Andersson hjartaliga til lukku við 60 ára føðingardegnum.
(KP)
