Saturday, April 30, 2011

Øssur á permuni á nýggju listabókini

Øssur Johannesen eigur heiðurin at vera umboðaður á permuni á nýggju listabókini, sum Listasavn Føroya gav út í dag. Sagt var, at Helgi Fossádal hevur verið stjóri á Listasavninum i sjey ár, men tað er ikki heilt rætt, tí Jens Fredriksen, sáli og Inger Smærup Sørensen hava eisini verið stjórar í Listasavni Føroya í hesum tíðarskeiði. Á samkomuni í dag vóru nógvar røður hildnar. Tær flestu skammróstu fyrrverandi leiðara í slíkan mun, at vit bert kunna undrast. Tað var ein løgin kensla at standa har í gongini í okkara Listasavni, meðan hesin leikur fór fram, men óáhugavert var tað ikki. Flestu røðarar tosaðu sum um tey vóru uttanfyristandandi og hjálparleysir áskoðarar til ein stóran órætt, ið var framdur mótvegis Helga Fóssádal, meðan tey øll í veruleikandi eru sentralir maktpersónar innan føroyska list. Mikael Wivel helt eina óvanliga hvassa og í grundini løgna røðu har undirritaða saman við eini "forbitraðari fraktión av listafólkum" vórðu spilt út og har fyrrverandi leiðarin varð stórliga heiðraður fyri allar sínar dygdir. -Ómetaliga ósmæðið av einum uttafyristandandi at stilla seg upp at tosa um hvat hevur gingið fyri seg seinastu sjey árini uttan at hava ánilsi av hvat vit  í veruleikanum hava verið úti fyri. Men farið er farið og nú hava vit so eina stóra listabók, sum ein danskur listfrøðingur hevur skrivað á donskum, og sum ongantíð hevur búð í Føroyum og eg gleði meg at lesa. Bókin er flott og uppsetingin sær sera áhugaverd út, tó at dygdin á tí viðgjørdu listini tykist ófatiliga svingandi, men tað var væntandi. Vit venda aftur við einum ummæli og seta fyribils inn røðuna hjá Mikael Wivel og myndir úr bók hansara.


I dag går Helgi Fossádal af som direktør for Listasavn.


Ikke fordi han er gammel og træt, men fordi hans åremålsansættelse udløber.
Han kunne uden tvivl være fortsat mange år endnu. Med glans.
Men en værdig afløser er allerede fundet. Nemlig den danske kunsthistoriker og museumsmand Nils Ohrt, som i mange år har været direktør for Nivaagaards Malerisamling.
I anledning af Nils Ohrts udnævnelse havde færøsk tv en samtale med ham, hvor intervieweren meget uprofessionelt og med ført stemme indledte med at fortælle seerne, at Listasavn nu omsider havde fået en ny direktør - efter 7 magre år med Helgi Fossádal.
7 magre år?
Lad os lige se lidt på dem:
Først de indre linjer.
Set fra mit ståsted som tidligere museumsmand:
Så efterlader Helgi Fossádal et kunstmuseum i absolut topform.
Både på det tekniske, på det museale og på det kunsthistoriske plan.
Sikring og belysning er ført up to date, moderne magasiner er blevet indrettet og samlingerne er blevet øget med kyndigt blik, så de er repræsentative for færøsk kunst fra Mikines til Edward Fuglø – and beyond.
Desuden er der blevet gennemført en digital registrering af museets samlinger, så man nu, som kunsthistoriker og forsker, på et øjeblik kan kalde hvad som helst frem på skærmen – med foto, data og det hele.
Databasen ligger således ikke kun, som tidligere, inde i direktørens hoved, men er frit tilgængelig for alle interesserede.
Der er kort sagt kommet orden i tingene.
Så vidt det indadvendte. Nu til det udadvendte.
7 magre år!
Siden 2003 er der blevet arrangeret ikke mindre end 67 særudstillinger på Listasavn.
67 - det er næsten 10 om året.
42 har haft færøsk kunst som emne - 25 kunst fra det store udland.
Nordiske klassikere som Edvard Munch, Karl Isakson og Oluf Høst er blevet præsenteret – og det samme gælder færøske klassikere som Mikines, Ruth Smith, Ingalvur av Reyni, Janus Kamban og Elinborg Lützen.
Desuden er et par oversete, men meget originale begavelser som Arnold Vegghamar og Frida Zachariassen blevet hentet frem i lyset med store, retrospektive udstillinger.
Visse af udstillingerne er endog blevet eksporteret til andre skandinaviske lande.
Og som en særlig triumf stod Listasavn i 2008 for en omfattende udstilling om færøsk
kunst, der blev vist på det fornemme Leopold Museum midt i Wien.
Her var det ikke kun et indforstået skandinavisk publikum, men fik i tale, men et nyt og
internationalt.
7 magre år!
Litteraturen om færøsk kunst er ikke omfattende.
Men også her har Helgi Fossádal gjort noget ved tingene.
I forbindelse med udstillingerne har Listasavn meget ofte udgivet regulære monografier om de pågældende kunstnere, altid gennemillustrerede og med tekster, forfattet af kunsthistorikere og kritikere fra både Færøerne og de andre nordiske lande.
Det er både de store klassikere, de store originaler og de nulevende og stadigt aktive kunstnere, der har fået sådanne publikationer med på vejen.
Og i alle tilfælde gælder det, at teksterne om dem er trykt på både færøsk og engelsk - og ind imellem desuden på dansk eller norsk.
Det er blevet til ikke mindre end 30 publikationer.
Der er tale om en oplysende virksomhed i god, grundtvigsk forstand og om et uvurderligt redskab for videre forskning i færøsk kunst.
7 magre år!
Hvis det færøske kunstliv virkelig betragter denne gennemgribende professionalisering af Listasavn, disse mange interessante særudstillinger og denne løbende produktion af litteratur om færøsk kunst som det magre resultat af Helgi Fossádals embedsperiode, så vil jeg ønske min landsmand Nils Ohrt lykke på rejsen. For så får han det svært!
Det vil kræve nærmest umenneskelige kræfter at gøre det bedre og føje 7 fede år til de 7 magre.
For det var vel dét, der lå underforstået i tv-journalistens uforskammede oplæg.
Men sådan forholder det sig gudskelov heller ikke i virkelighedens verden.
Nils Ohrt kan sove roligt om natten.
Journalisten fungerede kun som det villige talerør for en lille, forbitret fraktion i færøsk kunstliv, som siden 2003 har holdt sig langt fra Listasavn, men samtidig arbejdet støt og nedbrydende på de indre linjer for at skade både museets og Helgi Fossádals renommé.
Med alle midler, i både ord og handling – og det både på Færøerne og i Danmark.
Der har været tale om en helt igennem negativ energi og om en form for billedstrid, som i ren uforsonlighed kun lader sig sammenligne med den mere håndfaste, der udspiller sig i visse islandske sagaer – Njals Saga, eksempelvis, hvor de gode dør og de onde ler.
Men nok om det.
Striden har naturligvis undret mig. Jeg fatter ikke en brik.
For jeg har gennem årene lært Helgi Fossádal at kende som en i ganske sjælden grad kompetent museumsdirektør.
Vidende, venlig og vittig – og en mand, der har en stor ro, et suverænt overblik og et åbent sind, og som derfor har været forbilledlig at arbejde for og arbejde sammen med.
Helgi tilhører den sjældne type af museumsfolk, der er rummelige nok til at være lydhøre overfor andres ideer.
Tingene kan bare lade sig gøre. Det er kun et spørgsmål om fantasi, integritet - og mod.
Modsat den ovennævnte, forbitrede fraktion er Helgi ladet med positiv energi.
Et eksempel:
Da jeg i 2009 stod i ophængningen af Ingálvur av Reynis billeder på den retrospektive udstilling her på museet, viste det sig, som det altid gør når man låner billeder fra forskelligt hold, at visse af dem havde fået nogle alt for imposante guldrammer, som ødelagde helhedsindtrykket.
”Jeg ville ønske, vi kunne tage dem af” – sagde jeg vel vidende, at dét kunne vi ikke. For så ville ejerne bliver fornærmede. Men der havde jeg ikke taget Helgi i ed.
”Fin ide”, sagde han, ”Det gør vi da bare” – og som sagt så gjort.
Billederne fik mere nogle beskedne rammer og det hele så meget bedre ud.
I et par af rummene var nogle af rammerne hvide, mens resten havde forskellige nuancer af billig forgyldning.
”Det ser farligt ud” – sagde jeg til Helgi – ”De burde alle sammen være hvide”.
”Så maler vi bare de forgyldte” svarede han. Og som sagt så gjort – jeg malede selv et par stykker af dem - og pludselig så det hele meget bedre ud.
De forbitrede har som et af deres bovlamme argumenter fremført, at Helgi Fossádal ikke er kunsthistoriker og derfor ikke er egnet til at drive et kunstmuseum.
Som om dét var af afgørende betydning.
Knud W. Jensen fra Louisiana var jo heller ikke kunsthistoriker – lige så lidt som hans afløser Poul Erik Tøjner er det. Til gengæld har begge disse direktører været bristefærdige af viden, passion og positiv energi – akkurat som Helgi Fossádal.
Og jeg ved hvad jeg taler om:
Da jeg besøgte Listasavn for første gang, gennemgik således vi den faste ophængning, og Helgi tegnede og fortalte og øsede af sin store viden.
Og der faldt snart skæl fra mine blaserte københavner-øjne.
Jeg kendte selvfølgelig Mikines og Ruth Smith og Ingálvur og Trondur Patursson, men det var sådan set også alt. Og det var skammeligt.
Der var jo masser af fine kunstnere og gode billeder her, af Steffan Danielsen, Thomas Arge, Elinborg Lützen, Eli Smith, Anker Mortensen, Øssur Johannesen – og ikke mindst af fænomenet Didrikur a Skarvanesi.
Da Helgi fornam min forbløffelse og stigende interesse, gik vi videre ned i magasinerne og så det hele, rub og stub, trådvæg for trådvæg. Han var måske nok lidt udmattet bagefter, men jeg var opstemt, fordi jeg havde fået nye øjne.
Og Helgi slap ikke grebet. Han er jo også et målrettet menneske.
Kort efter ringede han til mig, og spurgte lige ud af det blå, om jeg havde lyst til at skrive en bog og arrangere en udstilling om Ingálvur av Reyni. Det havde jeg selvfølgelig.
Og i den forbindelse hjalp han mig med alt og kørte mig bl.a. omkring på øerne til alle de relevante steder, hvor jeg samtidig lærte at elske den storladne færøske natur, der er forudsætningen for de meste af den kunst, der bliver skabt heroppe.
Det var et fuldkomment forrygende forløb.
Sådan var starten, og da udstillingen var slut og pakket ned og sendt til Danmark, foreslog jeg ham, at jeg lavede en nyophængning af samlingerne.
Og med sin vanlige generøsitet slog han straks til.
Det var fint, for dels havde jeg lyst til at bruge mine nye øjne i praksis – og dels regnede jeg med, at Helgi ikke ville få så meget at høre fra de forbitrede. De kunne jo nu vende deres vrede mod mig.
Kulminationen i denne, min fortsatte fordybelse i den færøske kunst er så bogen her. SEKEL – færøsk kunst i 100 år.
Hvor jeg forsøger at give mine indtryk ord og min opfattelse videre til andre. Og trække nogle spor gennem det righoldige materiale, som vidner om at en stor samlende kraft har virket op gennem århundredet, fra Mikines og frem til i dag.
Igen har der været tale om en stor lydhørhed fra Helgis side.
Da han så min nyophængning af samlingerne, så han samtidig også mulighederne for en skreven fremlæggelse af tingene.
Og vi blev så blev enige om, at bogen skulle foreligge netop i dag, hans sidste officielle på Listasavn.
Dels som en kraftig gestus, der kunne symbolisere den store indsats, Helgi Fossádal har ydet for færøsk kunst i de forløbne 7 år – og dels som en forsonende gestus, der måske kunne få det forbitrede til at besinde sig.
Som det gerne skulle fremgå af det sagte, så opfatter jeg ikke Helgis 7 år som magre, men som fede – i dét i enhver betydning af udtrykket.
For Listasavn har ikke alene haft en sjældent begavet og generøs direktør i Helgi Fossádal, men også en helt uovertruffen ambassadør for færøsk kunst som helhed.
Både i ind- og udland.
For mig personlig har forløbet ikke alene været lærerigt, men det har også været en stor inspiration og fornøjelse at skrive teksten. Endnu et forrygende forløb i sparring med Helgi. Tak fordi du holdt mig til ilden.
Tidligere forbandt jeg Færøerne med digteren og sangeren Regin Dahl som jeg i min ungdom har kendt som en ven og som jeg her moret mig sammen med talløse gange. Sådan er det ikke længere.
Fremover vil jeg snarere forbinde dette smukke land med Helgi Fossádal.



(KP)














Friday, April 29, 2011

Kjak-kvøld: Saltsiloin – øðrvísi ella ørvitis ætlan


”Saltsiloin – øðrvísi ella ørvitis ætlan”, er evnið, sum kjakast verður um hóskvøldið 5. Mai.

Saltsiloin á Drelnesi hevur elvt til mikið kjak bæði í tí almenna rúminum og eisini millum manna. Evnið er spennandi og viðkomandi í hesum døgum, og luttakararnir hava allir sína hugsan um evnið. Teir, ið luttaka eru, Ólavur Rasmussen, Mikkjal Helmsdal og Sjúrður Skaale. Orðstýrari verður Sonne Smith.

Luttakararnir leggja síni sjónarmið fram, og so verður frítt at seta spurningar.

Kjak-kvøldið verður í hølunum hjá Filadelfia á Landavegi 22, og byrjar klokkan 20.00.

Event Stovan
v/ Ólavur í Geil Guttesen

Skapandi spírar hjá Aggi Ásgerð Ásgeirsdóttir


Hóast listaformidlingin til børn er av fundamentalum týdningi, verður alt ov lítið gjørt burtur úr henni. Vit hava fantastisk listafólk her á landi, men sjáldan er nakar, ið finnur uppá at brúka tey til at geva børnum samband við list og styrkja teirra skapandi evni. Men júst hetta hava tey gjørt á Argjum, har Aggi Ásgerð Ásgeirsdóttir hevur hjálpt børnunum at finna fram til hesi fantastisku verkini.























(IS)

Thursday, April 28, 2011

Ein sterk nýggj yrkjararødd



Sissal Kampman

Tær uppgongdir eg kenni eru rættiliga einkisigandi rúm, ið verða nýtt til trappur sum gjøgnumgongd ávegis inn í eina íbúð. Men uppgongdir kunnu eftir øllum at døma eisini vera mintgrøn tilhald hjá framúrskarandi yrkingum sum í nýggja yrkingarsavninum Ravnar á ljóðleysum flogi – Yrkingar úr uppgongdini hjá Sissal Kampmann. Hetta er ein heilt óvanliga væl eydnað debutútgáva av yrkingum, harav onkrar hava staðið í Vencil.

Sissal Kampmann er úr Vestmanna, hon er fødd í 1974 og hevur í mong ár búð í Keypmannahavn, har hon hevur nomið útbúgving sum cand mag. Tessvegna er talan um ein lutfalsliga búnan debutant. Men hetta merkist bara fyri tað góða í savninum m.a. við, at hon tykist tilvitað málsliga og formliga, uttan at hon nakrantíð dettur í felluna við namedropping og ovurhugsaðum yrkingum, sum líkjast poesi, men følast sum konstruktión. Málið hjá Sissal Kampmann er gott og beint fram uttan nakað fjas samstundis sum tað kennist ektað og persónligt við originalum eygleiðingum av bleytum skrúðgongum og sólini, ið kastar hvassar knívar úr salta havinum.

Vit byrja í køksvaskrealistiska veruleikanum uppi yvir einum vaskifati í einari nývaskari íbúð. Íbúðin er støðið hjá yrkjaraegnum og karmur kring tilveru og skriving og vit fáa alt fyri eitt kensluna av, at svarta sápuvatnið hevur døkkar dýpdir. Eg veit ikki hvussu tað ber til, at menn altíð fylla so nógv í kvinnubókmentum, meðan kvinnur samanborið fylla forsvinnandi lítið í mannfólkabókmentum. Henda bókin er einki undantak í so máta, men tó at partar av innihaldinum nema parlagið, snýr tað seg í størri mun um treytir tilverunnar og um hvussu tað at elska kann gerast ein neyðug tilverulig leið í kaos. Yrkjaraegið minnir til tíðir um eina forførandi Barbaru, ið sum havfrúgv skvatlar í sjóvarmálanum við vátum ermum, men hetta er ein heilt øðrvísi Barbara, ið hevur høvd og dugir at brúka tað. Einastaðni letur Jørgen Frantz sína Barbaru ugga seg sjálva. Tað er í sambandi við, at presturin í sínum ússaliga sálarliga tvídrátti noyðir hana at lesa bíbliusøguna um Mariu og Martu, sum hann brúkar sum forkláringsmodel fyri eini rættiliga ósmædnari pallseting ella identifikatión av sær sjálvum í leiklutinum sum Jesus og Barbaru sum Maria, hvørs syndir eru henni fyrigivnar, tí hon elskaði (Barbara elskaði sum kunnugt nógv). Yrkjaraegið elskar, men er eisini fullgreið yvir, at hon í ein vissan mun verður definerað av parlagnum, av tú´num og av tøgnini millum tey: "Brádliga leggi eg til merkis/ at eg eri horvin./ Eg leiti ræðslusligin.... Fleyg eg út gjøgnum lítla vindeygað.. Svam eg sum ein kvikur fiskur í øllum/ ælabogans litum út ígjøgnum rørini í vaskinum/ saman við brúna skitna vatnium, tá tú tømdi gula plastfatið, eftir at tú hevði staðið og vaskað upp sum so/ mangan áður, meðan tú tosaði við meg?/ Ella var tað títt viskileður,/ sum viskaði skitsuna av mær burtur...".

Stílurin er prosakendur og neutralur, men viðhvørt gerst tónin nærum ekstatiskur og minnir tá um bæði Märta Tikkanen og sjálvastu Edith Södergran, men við Sissal Kampmannsa egnu sterku rødd: "Lat meg lata teg lata sálina hjá mær renna/ sum saftina úr eini appilsin,/tá tú kroystir hana millum fingrarnar á tær./ Lat meg lata teg skapa lív í kroppinum/ hjá eini útlúgvaðari kvinnu./ Lat meg lata teg svimja inn í æðrarnar,/ út í fingrarnar,/ inn í kanalirnar,/upp í heilan/ á mær./Lat meg lata teg seta búgv í mær./ Lat meg lata teg blaka klæðini hjá mær eftir mær,/ í tí tú blakar meg oman gjøgnum trappurnar,/ og blakar hurðina aftur í ryggin á mær./ Lat meg lata teg traðka í andlitið á mær/ við tínum stóru, tungu, svørtu leðurstivlum./Lat meg lata teg lata meg ganga eftir prinsessuni/ við klikkjandi hælum/ móti oktobergráum fortovsflisum/ við pelshattinum á høvdinum/ hondunum knýttum í lummanum,/ einseminum í eygunum,/ panikkinum í hjartanum...Lat meg lata teg senda smáar tónar út í myrkrið,/ har eg liggi og rætti hondina út í tóma rúmið/ móti pápa mínum./ Lat meg lata teg lata meg elska teg markleyst/ meðan kavaflykrur detta tungar av svarta/ desemburhimmalinum./Lat meg sakna teg, inntil eg ikki kenni mítt egna navn./Lat meg ganga vitleysa á gøtunum í býnum...".

-Jú, tað er ein stór uppliving og ein sonn fragd at lesa yrkingarnar hjá Sissal Kampmann, sum Forlagið Eksil gav út saman við tveimum øðrum debutbókum, sum vit eftir ætlan eisini fara at ummæla her á blogginum. Tað er Ludvík Breckmann, ið hevur gjørt ta dekorativu, naivu og symbolsku kápumyndina. Eg seti at enda eina yrking inn her, ið eins og yrkingabrotini omanfyri skal lesast í síni heild í savninum har hon stendur á síðu 36.

Tú, mín elskaði,
eg síggi, tað kavar í nátt.
Vegurin og bilarnir glitra av frosti,
eins og míni gøgn,
ið harðna og stívna
fyri hvørt sekund,
hvønn minutt,
ið flyta henda dagin inn í ein nýggjan.
Tú, mín elskaði,
eg síggi, tað kavar í nátt.
Vilstar kvinnur, vilstir menn,
trokast saman saman,
tí tað er betur enn einsemið,
meðan sekundini, minuttirnir,
flyta henda dagin inn í ein nýggjan.
Tú, mín elskaði,
eg síggi, tað kavar í nátt.
Undir gøtulyktini berjast kavaflykrur,
vindur og ljós
við sekundunum og minuttunum,
ið flyta henda dagin inn í ein nýggjan.

(KP)

Wednesday, April 27, 2011

Várkonsert við Sólarmagn

Tað verða fløvandi svenskir vísu- og jazztónar, ið fara at ljóma millum gamlar veggir leygardagin klokkan fimm. Tá fer kórið Sólarmagn at hava eina várfegna framførslu í Müllers Pakkhúsi í Havn. Kórið venur í Sólarmagn á Velbastað, har eisini fleiri av kórlimunum búgva, m.a. kórleiðarin Fróði Sandoy. Skráin er sett saman av verkum hjá m.ø. Olle Adolphson og Lars Gullin. Síðstnevndi var svenskur saxofonistúrmælingur og tónaskald, ið smíðaði framúrskarandi løg sum t.d. Kärlekens ögon, sum Gunnar Eriksson hevur lagt til rættis fyri kór. Gunnar Eriksson, professari og kórleiðari hevur eisini lagt mong av hinum løgunum til rættis og tað er somuleiðis hann, ið hevur funnið uppá at seta bíbliutekstir hjá eitt nú prædikaranum til jazzløgini hjá Gullin. Bæði Gunnar Eriksson og Olle Adolphson hava verið í Føroyum í musikalskum ørindum. Olle Adolphson var fólkakærur vísusangari og tónaskald við ansi fyri tilverunnar fjálgu stundum, sum hann hevur tulkað í ógloymandi sangum sum t.d. Nu har jag fått den jag vill ha og Nu kommer kvällen. Onkur tóni verður vónandi bláur og huglagið verður sorgblítt viðhvørt, men alt í alt rokna vit við, at fólk fáa eina hugnaliga løtu sama við Sólarmagn og dugnaligu tónleikarunum, Kim Christensen (klaver) og Paula Hansen (gittar). Konsert við Sólarmagn. Müllers Pakkhús 30/4 kl.17.00. Atgongumerki á 50 krónur verða seld við dyrnar.

Kórið Sólarmagn

Amariel í London


WIMBLEDON FINE ART invite you to the Private View
MAJOR EXHIBITION OF PAINTINGS by Amariel Norðoy

Sunday 22nd May 2011 11.30am - 4.00pm


Amariel Norðoy was born on 9th October 1945 in Klaksvik, the Faroe Islands and we are delighted to have the honour of hosting Amariel’s first ever UK exhibition of oil paintings and works on paper. Early in life he worked, as do many Faroese, in the shipbuilding industry. However, deepdown, he had an intense desire to express himself as an artist. He was encouraged by his peers to apply for admission to The Royal Danish Academy of Fine Arts, which he then entered and studied art from 1977-83. Since then Amariel has forged a very successful career as an artist, not just locally but internationally, with major exhibitions in Europe, the USA and Japan. His powerful, colourful, abstract and semi abstract works are influenced by the rugged, open and free nature of the Faroe Islands, where land and sea seem to be forever changing shape and hue through the magical qualities of the Northern light.

We invite you to take a closer look at the world of the Faroese through the expressive paintings of one of its most well known and highly regarded artists.

Amariel Norðoy, and friends, will be at the Private View and look forward to your company.

Wimbledon Fine Art Ltd 41 Church Road, Wimbledon Village, London SW19 5DQ
http://www.wimbledonfineart.com/

Havi í dag verið í Listaskálanum og fyllt mær uppí skjáttuna


Ummæli: Edward Fuglø: MERRY-GO-ROUND. Skrivað hevur Jóin Sigurðsson


"Kanst tú skriva?" varð spurningurin.
Alt talar ímóti!
Kann eg?
Gud, kann eg ei!
Eg geri tað bara!
Tá vit síggja ella føla, at tað tømist í tanganum, so ella so, fylla vit á. Nú var helst komið móti 0 punktinum hjá mongum, tí Listaskálin var á tremur við fólki, nú boðað var til framsýningina : Edward Fuglø: MERRY-GO-ROUND. Á stuttari samkomu bjóðaði fráfarandi stjórin Helgi Fossadal, fólki vælkomnum og tosaði lítið, ja var beinleiðis nakað hulin, um sjálva framsýningina. Hetta gjørdi jú fólk forvitin og betur til reiðar. Guðrið Hansdóttir sang tveir sangir, og hennara vakra rødd riggaði væl til løtuna.

Helena Dam á Neystabø lat tíanbetur politikkin liggja eftir heima og royndi við vælvaldum orðum, at lýsa fjølbroytta listamannin Edward Fuglø, kryddað við persónligum kennskapi. Hon gav okkum myndina um eggið og hønuna. Tíanbetur uttan at koma við loysnini. Haraftur ímóti legði hon lag omaná lag við tí ymiska listamaðurin hevur gjørt - so framúrskarandi. Tá alt verður lagt fram soleiðis, og okkurt er so gandakent, er ikki løgið, at tú kemur í tankar um Harry Potter! Allir pingarnir sum eru við, fáa teg niður at aftur, tá tú brádliga sært fyri tær myndina hjá Edward við fuglunum í smoking.

Hurðarnar fara upp og fólk fara innar í sjálva framsýningina. Tað skal sigast, at nøkur skundaðu sær, meðan onnur stigu varisliga innum. Í fyrsta fótafeti gerst tú bilsin. Ikki tað opna, hvíta rúmið, tú er vanur við. Men eitt intimt rúm við einum reyðligum ljósi, sum tykist bordellíknandi. Men listamaðurin kennir ikki til slík støð, so hetta er mín egni persónligi tanki. -So niður trappurnar og stóra hølið var lutað sundur í gøtur við ymiskum installatiónum. Fólk støðgaðu á, fingu eitt prát og vóru sera smílandi. At síggja til opin fyri hesum nýggja heiminum hjá Edward. Ein dimensión er fuglar og ein er egg, ella er tað bara partur av tí sama. Hetta er eisini við, men har er meira. Eisini okkurt skemtiligt, og er tað nú bara tað? Ikki er lætt at vita, hvat listamaðurin vil. Vil hann nakað? Hvat skal hann vilja? Hvat fært tú burtur úr? Eina uppliving - ella tankar á flog. Júmen, so er tú við! Skaparin segði mettur: Alt er so sera gott! Men var tað nú tað?

Í erva hanga nøkur eldri fotomyndir, sum eru uppi í tíðini nú. Hyggur tá nærri, so sært tú, at hetta ikki bara er tað, sum tað sýnist vera. Í brúðarmynduni - hugnaligu Húsar - er ein lítil havhestur í ovara vinstra hornið. Hyggur tú nærri er tað ein UFO. Myndin við barninum verður broytt á ymiskan hátt. Halló; framsýningin ber jú heitið: MERRY - GO – ROUND, mal-í-ring. Hetta sipar ivaleyst ikki eitt barnarím, ið eg helt, men karrusell.

Í stóra málninginum niðri undir síggja vit trý fólk hugna sær í tí grøna. Hetta er ikki ókent sum málningamotiv sunnanfyri, men hesi fólkini síggja ikki glað út. Tey eru álvarslig sum fólkini á myndini hjá Manet "Frokost í tí grøna". Sum áskoðarar støðga tey flestu upp við málningin. Ok. Hann er stórur og greiður í linjunum og so er motivið so føroyskt. Hyggur tú nærri, verður tú órógvaður og byrjar at hugleiða og at undrast. OMG . Her er ongin matur og drekka. Trý fólk; tvey í vøkrum búnum og ein sum hevur lagt sín. Er hetta áðrenn ella aftaná? Onki samanhald í. Nakað felags sær áskoðarin ikki, heldur tvørtur ímóti. Hann sjálvur við veðrahøvdinum, sær ikki so brasin út nú. Roynir enn og togar eina kanin úr ermuni, sum ongan mun ger. Hin sær sera ivandi út og kvinnan hevur longu fingið nokk av teimum, og hyggur út úr mynduni – eftir aðrari loysn?

Ikki haldi eg, at listamaðurin einans er úti uppá at provokera og at taka stripparin og føroyska búnan upp aftur. Heldur er tað tann hugsunarsami listamaðurin íð vísir okkum á, at broytingar skulu vit tola, tí tær koma, antin vit vilja tað ella ikki. Heldur vera til reiðar, so man ikki verður tikin á bóli! Í hesum sera vakra málningi er tað dapurleikin, ið stendur eftir. Tann eini vakri búnin liggur á váli, uppbloyttur við blondu brósthaldara; sigur tað eisini nakað? Listamaðurin hevur lagt verkini fram fyri okkum uttan orð, sum tað eigur at verða. Valið er okkara!

Eg skal ikki umrøða øll verkini her. Tað er púra óneyðugt. Nøkur eru lættari atkomulig enn onnur. T.d. tann við fuglunum í tí ov lítla búrinum við teimum umsnarandi stongunum.

Snotiliga og virðismikla bókin hjá norsku Eva Furseth um listamannin EDWARD FUGLØ kom út í dag.

Kom innar í universið hjá Edward í Listaskálanum, og fá títt burturúr – KOM VIÐ !

Jóin Sigurðsson

Tuesday, April 26, 2011

Tað er fullgjørt!


Við eymk og fnis og eini sorgblíðari ásannan av, at eg kanska í roynd og veru eri tann átrokandi bjarnabanditturin, sum eg altíð føli meg sum, tá eg kagi innar í Listasavnið, havi eg biðið onkran annan um at ummæla framsýningina hjá Edwardi Fuglø. Og meðan eg vóni, at gestaummælarin svarar játtandi uppá fyrispurningin, seti eg fyribils nakrar myndir inn her og má annars siga meg vera merkiliga samda við landsstýriskvinnuna í mentamálum, sum í fjákutu (forblommaðu) røðu síni um listamannin helt tað vera fullborið. Fríggjadagin verður reseptión fyri farandi og komandi stjóra Listasavnsins og so mugu vit ikki hopa, at nakar óskikkiligur bjarnabandittur verður avtikin av einum sjóngá fremjandi herverk, meðan hon við sprittusj býttisliga viðmerkir "...they might not be art" niðarlaga á skeltið har sum skrivað stendur "Don´t touch the artwork". Góðskan á fotomyndunum er ikki tann besta, men á portalinum liggur myndarøð við betri myndum umframt ummæli eftir jublandi bygdamann listamansins
http://www.portal.fo/?lg=81720
(KP)



Edward Fuglø í Listaskálanum - Røða hjá landsstýriskvinnuni 25. apríl 2011 (av http://www.mmr.fo/)

Røða, sum Helena Dam á Neystabø, landsstýriskvinna í mentamálum, helt, tá ið framsýningin Merry-Go-Round læt upp 25. apríl 2011, kl. 16.00.

ALT BYRJAR VIÐ EGGINUM
Háttvirda samkoma, verið vælkomin í Listaskálan í dag, 2. páskadag. Suðuri í Vági búði einaferð ein kona, sum kallaðist Eggjakonan. Navnið hevði hon fingið, tí hon hevði so nógvar hønur, sum vurpu so nógv egg, at hon kundi selja til teirra, sum vildu keypa. Hóskandi kundi verið – og haraftrat á einum degi sum hesum, har eggini verða rullað - at sett eitt líknandi navn á dagsins framsýnara í Listaskálanum: Eggjamaðurin - tí honum dámar so væl at mála egg. - Eggið inniheldur fjaldar menningarmøguleikar.... Eggið hevur eina greiða funktión, eitt hylki til búning. Øll djóralív og mannalív byrja við einum gitnum eggi.
Soleiðis skrivar Eva Furseth einastaðni í nýggju, spennandi bókini um listamannin Edward Fuglø.
Alt byrjar við egginum. Eisini henda røðan. - Tað er júst hetta, sum eg eisini haldi vera so spennandi við einum listamanni sum Edward Fuglø. Hann byrjar í veruleikanum við byrjanini:
- fyrst eggið, síðani fuglurin og at enda menniskjað.
Vit kenna væl teir klassisku spurningarnar: Hvat kom fyrst – eggið ella hønan, ella “verður hetta egg ella ungi?” Tað kunnu vit so filosofera yvir fram til næstu páskir. Eg ivist í, um vit eru komin til eitt øðrvísi svar tá.
Vælklæddu fuglarnir hjá listamanninum velja allatíðina sjálvir at átaka sær nýggjar leiklutir. Í bókini verður listamaðurin endurgivin fyri at siga um fuglarnar:
“Vit eiga eisini nøkur snild vinnulívsfólk, sum duga eins væl og onnur vinnulívsfólk í verðini at føra seg fram í miðlunum. Tey eru kosmopolitisk, uniformerað, við tilgjørdum snildleika, ið grensar til tað komiska. Alt skal vera so globalt. Eg havi í myndarøðini roynt at seta andsagnirnar upp ímóti vinnulívsfólkunum, nevniliga brimið og fjallið, tí teir, ið ferðast mest, og teir sum kortini trívast serliga væl í Føroyum, eru nettupp fuglarnir.”
Tað er kanska ikki so ofta nú á døgum, at listamenn í verkum teirra síggjast aftur sum samfelagskritikkarar. Henda vinkulin brúkar Edward av og á, viðhvørt ofta. Men samfelagsrevsingin er ikki sjálvsrættvís ella hoverandi. Í verkunum kanst tú síggja hetta fløvandi sjálvspeiið, sum er so eyðkennandi fyri stóran part av list hansara.
Og tú kanst siga, at hann dregur okkum eftir øllum listapallinum, sum ár eftir ár má sigast at gerast alt meira fløkjasligur. - Tá ið tú hyggur at listaverkunum hjá Edward Fuglø, hevur tú mangan varhugan av, at tað ofta er eitt spæl millum mótsetningar, tað býr ein tvíleikur í verkunum, samanrenningar millum:
náttúru og menniskja,
fugl og fisk,
egg og unga,
skemt og alvor,
brimið og fjallið,
villeiðandi og vegleiðandi,
ferðafólk og fuglafólk,
ja fuglar og Fuglø.

Onkur vil kanska halda, at graffittilíknandi stílurin, tað plakatlíknandi einfeldnið, pop-art stílurin hjá Fuglø er ein stílur, sum setur greiðar og einfaldar boðskapir fram. Men so er ikki. Tað er nógv meira enn so í hvørjari mynd, í hvørjum listaverki. Edward Fuglø fortelur søgur - eitt ótal av søgum í sínum myndum. Søgurnar skriva seg beint inn í okkara veruleika, í okkara konfliktir, í okkara hugmóð og í okkara eksistentiellu aðalspurningar, og vit fáa eitt nevs við hvørt frá listamanninum. Men søgurnar skriva seg samstundis inn í aldargamlar søgur um teir stóru tilveruspurningarnar, uttan tó at virka sum kopierandi endurtøkur. Vit fáa nýggjar søgur burturúr, nýggjar samanhangir, nýggjan súmbolikk og nýggjar allegoriir. Men eingi einføld svar.
Og tí er tað so spennandi at fara á ferð inn í mynda- og søguheimin hjá tær Edward, tí tú hevur so nógv upp á hjarta. Skuldi eg farið hesa ferðina í hesi røðu, ja so endaði hon ongantíð.


Og tú fylgir dreyminum at liva sum listamaður burturav – hóast tað er mest sum ómøguligt. Líka so ómøguligt, sum at tað burturúr einum klaktum eggi kemur ein trøllvaksin maður.
Sum bókaprýðari hevur Edward Fuglø eisini gjørt vart við seg. Hann hevur á meistarligan hátt megnað, at givið innihaldinum í bókunum flog, og tað er líkamikið, um tað so hevur snúð seg um Villini súgdjór í Útnorðri (1999), um Veingjaða myrkrið (2000), um Vinmenn (2001) ella bara um Bókstavir (1995)
Og tað var ikki av tilvild, at listamaðurin bæði í 1995 og í 2001 varð heiðraður fyri arbeiði sítt at myndprýða bøkur. Um hesa listagrein at myndprýða – at illustrera - sigur Edward sjálvur “ at hann ynskir at gera styrkina í føroyskum tekstum sjónliga”. Eitt endamál, sum eg haldi hava ómetaliga stóran týdning.
Eg minnist øll árini vit starvaðust saman á Skúlabókagrunninum. Edward og hundurin. Í niðurlagdari vakurleikasalon í kjallarahæddini húsaðust teir báðir, meðan Edward teknaði og myndprýddi hópin av bókum. Hetta var kanska “plikt-arbeiði”, tí tú skuldi jú eisini liva. Men sum tann listamaður Edward er, so gekk hann ikki upp á kompromis – heldur ikki tá hann skuldi myndprýða eina roknibók. Stóra tøkk fyri tað Edward.
Hóast sín unga aldur hevur Edward Fuglø longu sett síni sjónligu spor í almenna rúminum. Hann hevur myndprýtt skúlar, leikpallar, sjúkrahús og ikki um at tala bøkur.
Í tí stóra, avlanga og sera áhugaverda málninginum “Nornurnar”, sum hann málaði til Landssjúkrahúsið í 2006, sæst eitt gott dømi um, hvussu listamaðurin heintar íblástur serliga úr føroyskum og norðurlendskum bókmentum. Og tað stóra listaverkið á skúlanum við Løgmannabreyt ikki at gloyma, fer óivað at kveikja forvitni og áhuga hjá mongum skúlabarni.

Góði Edward! Eg fari at ynskja tær til lukku við hesari framsýning og takka tær fyri títt íkast til føroyska myndlist yvirhøvur, fyri tað tú hevur gjørt fyri føroyska leiklist, og fyri tað tú hevur gjørt fyri at fáa nýggjari føroyskar bókmentir at líkjast bókmentum í øðrum londum. Eg ynski tær blíðan byr framyvir. Tí søgan endar ikki her. Í bókini um teg, sum verður givin út í dag, endar høvundurin við hesum orðum:

“Vit lata træðrirnar hanga fríar og steðga á við at hyggja at nýggjastu verkunum, ið sipa til tær ólíku leiðirnar, hann møguliga fer at granska víðari. Áhugavert verður at fylgja við, hvussu honum fer at gangast, og hvørja leið tað ber”. Hvønn veg karusellin fer at mala.

Men – og nú tosi eg egna vegna - tað verður ikki ein spurningur, um tað verður egg ella ungi: Tað er longu fullborið!
Takk fyri.
























Tá eg var lítil / mintist eg alt


Hendan fína, góðvarna og øvugt logiska orðingin stendur at lesa í eini yrking í savninum "Rend", sum kom út í fjør. Eg havi mist talið, men um "Útsýni" var tann 24. og "Eygnaholur" tann 25., so er "Rend" tann seksogtjúgunda bókin hjá Tóroddi Poulsen og er hon ikki tann sterkasta hjá yrkjaranum higartil, so er hon ein tann vakrasta millum hansara mongu vøkru bøkur. Navnið á yrkjaranum stendur skrivað við brendum reyðum stavum oman á einari bláari mynstrutari grund, sum tykist bæði dekorativ og dynamiska spennandi og oman á allari herligheitini stendur heitið á savninum skrivað við stórum skeivum blokkbókstavum úr gulli. Bókin inniheldur eins og "Eygnaholur" onkrar góðar og einstakar framúrskarandi yrkingar, men undir liðini á einum meistarverki av poetiskari heild, sum "Útsýni" er, mugu aðrar bøkur fána (óluksáligt, at hon ikki vann norðurlandaheiðurslønina). Men latið okkum nú hyggja nærri at "Rend", sum eg vissuliga havi lisið við stórari fragd. Eg kann siga sum hann sjálvur Heródus segði við Jesus Christ Superstar á sinni: "Yes, I´m a captive fan", tí mær dámar so ómetaliga væl henda listamannin og tað, sum hann ger. Tóroddur Poulsen er originalur og trúgvur yvir fyri sær sjálvum og stóra ritverkinum, sum kann samanberast við ferðina niðan einar trappur, hagar vit fylgja yrkjaranum, meðan hann stígur alsamt hægri, samstundis sum útsýnið yvir barndómin og alt tað farna gerst alsamt rúmari og klárari. Trappurnar eru langar sum trappurnar millum Frúutrøð og Lützenstrøð við nøkrum slættum inn í millum soleiðis, at tú eina løtu mitt í trappunum kanst steðga á, rinda tær møðina og njóta útsýnið. Savnið "Útsýni" er at líkna við ein tílíkan slætta, har alt fellur uppá pláss og í "Rend" ganga vit saman við høvundinum leiðina víðari niðan trappurnar.

Heitið á bókini hóskar sera væl til útsjóndina við tað, at tað er fleirtýtt við bæði positivum, negativum, løttum og álvarsligum hjátýdningum og orðið kann jú eisini hoyra til fleiri orðaflokkar, sum navnorð kann tað bæði sipa til at taka dik á seg, taka seg um reiggj, og at fáa ein slingur. Vit brúka tað somuleiðis um at fara ein stuttan túr, um rennarí og í fleirtali ella kvennkyni kann tað sipa til tað keðiliga, at vera rendur til hús. Byrjanin tykist afturlítandi "..eg hataði alt sum varð mær lýtt í oyrað/ og eg rópti at fetini eru synd/ og tey vegleiða einans aftureftir/meðan línan er tann rætti vegurin/ skal hondin trúgva tí hon skrivar..". Hetta seinasta líkist einum credo og harmonerar í øllum førum væl við kravi høvundans um støðuga listarliga nýhugsan; tað er ikki nóg gott at siga tað sama sum vit søgdu í gjár, tú mást alla tíðina finna uppá nakað nýtt. Sykliska kenslan, at nú- og framtíð verður fatað gjøgnum fortíð og at fortíð og nútíð verða tengd saman, hevur merkt yrkingarnar áður, men hendan ringrásin merkist alt meira kristalklár t.d. í "Útsýni", men eisini í eini yrking sum "Í áðni" um tíðina, sum tykist hvørva.

Hugleiðingar og spurningar verða settir um tilveru og skapan og í fleiri av yrkingunum hjá Tóroddi Poulsen fært tú kensluna av at fylgja eini fríari assosiatiónsrøð, har tankar verða festir á blað uttan aðrar avmarkingar frá skynseminum enn tær, sum koma við viðgerðini aftaná, tá yrkjarin m.a. strammar málið í yrkingini. Tær surrealistisku yrkingarnar mynda tann eina strongin í instrumenteringini hjá Tóroddi Poulsen. Surrealistiska yrkingin "Kjøtsavnararnir" minnir í sínum absurda óhugna um meyrugresjandi læraran í Eygnaholum (s.53), men "Kjøtsavnararnir" snýr seg um eitt øðrvísi kortspæl við og um mannakjøt. "Tey sita og tyggja orð" tykist á sama hátt surrealistisk. Sambært André Breton royndu surrealistarnir at bera fram sínar hugsanir beinleiðis og uttan eftirlit frá skynseminum við at skapa eina rás beinleiðis til dulvitið. Surrealistiska málið gjørdist tessvegna fyrst og fremst eitt myndamál. Allýsingin hjá Breton er áhugaverd, ikki minst við tað, at hann metir Salvador Dali vera ov tilvitaðan til at vera sannan surrealist. Nógvar av yrkingunum hjá Tóroddi Poulsen hava myndamál sum minnir um dreymir eitt nú um tað stóra fallið, at detta, um tenn og tannloysi osfr., men "Feskasta marran" - november 2009 - er kanska meira samfelagsatfinnandi enn hon er surrealistisk, sjálvt um beiska lýsingin av perverteraða politikaralevnaðinum ber brá av surrealismu. Skulu vit skráseta hesa yrkingina ella bólka hana í eitt yrkingaslag, kunnu vit kalla hana fyri eina lyklayrking, tí vit kenna væl fólkini aftur, sum luttaka í marruni. Byrjanin er fantastisk: "tey grópa og kráma hvør uppi á øðrum/ allar mikrofonir eru tendraðar/ tann stóra stunanin er almenn.." og haðani gerst tað alsamt meira pornokent, perverst, kannibalistiskt, orgiastiskt og absurd. Samstundis er hetta eitt slag av ógvuliga grovari politiskari satiru í støðum eins grov og skemtið á baksíðan á Oyggjatíðindi, tí vit ivast ikki hvørji tey eru, luttakararnar; Gerhard Lognberg, Helena Dam á Neystabø, Jóannes Eidesgaard, Jørgen Niclasen, Tórbjørn Jacobsen osfr. Áhugavert at síggja í hvussu ómetaliga stóran mun føroyska samfelagið, eisini okkara politikarar, fylla í hugaheimi yrkjarans, sum hevur búð í Keypmannahavn síðan einaferð mitt í hálvfemsunum. Tónin í yrkingini er næstan Ginsbergskur og minnir eitt sindur um Skrokkakvæðið at enda, tá: "berar beinagrindir og hálvrotin lík fara upp at dansa/ og tey kráma og grópa hvør uppi á øðrum/ leita eftir kynslimum sum ikki eru har/ onkur beinagrind er sera svong/ hevur longst eftir røstum kjøti allan sín deyða/ og pilkar burtur av sínum hálvrotna dansipartnara/ okkurt lík er komið úr gamla kirkjugarði út í tann nýggja/tí tað bara vóru sovorðin gomul í tí gamla...". Vulgert og vemmiligt er tað, men so sanniliga eisini skemtiligt. Eg fari at minnast henda ruðulleika á sama hátt sum eg minnist "Gyllini æðr", sum er ein onnur ljót yrking hjá Tóroddi Poulsen, men eg fari einamest at minnast savnið fyri vakurleikan, fyri yrkingina "Eind", sum er framúrskarandi dømi um hvussu sterkur og egin Tóroddur Poulsen er sum myndaskapari.


MINNI

vindurin kavar
niður í míni orð

í morgin skal alt
uttan kavin verða hvítt

vitið spraklar
í vatninum

tostin druknar
sín grammleika
í fávitskuni

gleði meg til
at pakka meg sjálvan út
og læra alt av nýggjum

eg bori hol á árstíðina
og út kemur eitt træ
við sprettandi glerpípum

tá eg var lítil
mintist eg alt


Í ÁÐNI

í áðni

tá eg var lítil

við spann og spaka og trillibøru

skapti hús og kirkju úr mold og sandi

gav maðkunum eitt heim



tá eg eri her aftur

síggi eg at maðkarnir

vóru líka langir sum lívið sjálvt

og sleitst tú teir í tvey

vóru teir líka langir

sum tíðin tú hevur eftir

bæði aftur- og frameftir

um tú grevur og grevur

niður í barndómin

ella fram í ellina

at finna tað rætta orðið

sum er eldri enn alt

og yngri enn einki

meðan dómadagur nærkast

hann sum altíð hevur verið

eldri enn orðið




MINNI

vindurin kavar

niður í míni orð

í morgin skal alt

uttan kavin verða hvítt

vitið spraklar

í vatninum

tostin druknar

sín grammleika

í fávitskuni

gleði meg til

at pakka meg sjálvan út

og læra alt av nýggjum

eg bori hol á árstíðina

og út kemur eitt træ

við sprettandi glerpípum

tá eg var lítil

mintist eg alt.



EIND

meðan eg stari út á havið

legst myrkrið yvir alt

og eg verði havsbrúgvin

sum murrar ókendar sangir

úr líka so ókendum skorsteinum

á førum ið sigla á mær

og víðari móti eini aðrari havsbrúgv

har myrkrið er upp aftur tjykkri

tí har liggur ein og starir at mær

við einum reyðgulum mána í lummanum

(KP)